Tale 1. påskedag 2024 i Levanger Frikirke, ved Ove Pedersen
Kjære søsken i Jesus
Vi tar det en gang til: Han er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden!
Velkommen til å feire det som uten noen form for tvil er kirkeårets viktigste dag!
Overskriften er: «Du er gitt evig liv – du har fått et livsfellesskap med den treenige Gud!»
Undertittel: «Din tro er vakker – og oppstandelseskraften er din og i deg»
Så viktig er denne oppstandelsesdagen at vi flyttet hviledagen fra lørdag, det vil si sabbaten,
til søndagen. Det som var solensdag ble for oss sønnens dag. Etter den internasjonale
standarden ISO 8601 som Norge sluttet seg til i 1973 er søndagen bestemt å være siste dag
i uka – (det var den første dag i uka – i jødedommen, kristendommen og islam).
Det er fantastisk å få tale over noe som alle kristne er enige om. Det er fascinerende at
Bibelen har 4 litt forskjellige varianter av detaljene rundt Jesu oppstandelse. Heldigvis er de
helt samstemmig i det viktigste: Jesus er oppstått, oppreist fra døden!
Jeg tar likevel med dette poenget med forskjellene i bibelfortellingene her for å vis at
forskjeller i Guds ord ikke gjør noen forskjell i evangeliet/det gode budskap: Jesus har vunnet
over døden og Gud har gitt denne seieren til oss – Gud, vår far, skal reise også oss opp til
evig liv. Guds kjærlighet til menneskeheten førte til at han ønsket å gjenopprette forholdet med oss!
Jeg spurte Copilot -den nye AI-drevne chat-modusen til Microsoft: Hva er det spesielle med
frelsesverket til Jesus? «I sum er det spesielle med Jesu frelsesverk at det gir håp, forsoning og evig
liv gjennom tro på ham.» Ikke så verst, eller?
Men først la oss høre søndagens prekentekst fra Matteus kap 28, versene 1–10: Jesus står
opp.
1 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria
Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for
en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på
den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da
de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene:
«Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er reist
opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene
hans: ‘Han er reist opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få
se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til
disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet
føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal
dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Jeg tror det er vanskelig for oss i dag å sette oss inn i de enorme følelsene som var i sving
den dagen. Det var virkelig bekk mørkt i hodet til de som var nær Jesus - blant annet
apostlene og de kvinnene som vi leser om som kom for å stelle den døde kroppen. De hadde
brukt 3 år av livet sitt sammen med han som sa han var menneskesønnen og som de trodde
var Messias frelseren. De hadde da også all grunn til å tro at Jesus var Messias. De hadde
hørt Hans ord om Gud. De hadde sett hans guddoms kraft gjør syke friske og faktisk vekke
døde til livet igjen. De hadde selv helbredet syke i Jesu navn. Men nå viste realitetene at de
hadde tatt feil. Han de trodde var guds sønn var blitt henrettet på bestialsk vis. Henrettet uten
å ha gjort motstand, og uten at hans far Gud kom han til hjelp. Tvert imot hadde de faktisk
hørt Jesus si: «Far, hvorfor har du forlatt meg?»
Fortvilelsen kan neppe bli større: Vi tok feil, Jesus var bare enda en stor profet – ikke Guds
sønn. De hadde selv sett det: Jesus sluttet å puste. Soldaten som stakk et spyd inn i siden til
Jesus slik at det kom ut blod og vann, slik det gjør av lungene til de som er død av en
korsfestelse. Soldatene som brøt benene til de to andre som ble korsfestet samtidig. De
hadde sett at den døde kroppen til Jesus ble lagt i graven.
Graven er tom. Det utsagnet er ikke mye verdt spør du meg, det kan være så mange grunner
til at en grav er tom, noe fariseerne også utnyttet ved å sette ut et rykte om at disiplene
hadde stjålet liket. Likevel gjorde engelen et poeng av at graven var tom, vi leste nettopp:
«Kom å se stedet hvor han lå.»
Men at den døde Jesus er oppstått og nå er i live – var og er en grensesprengende erfaring!
Riktig nok hadde disiplene sett Jesus vekke døde til livet minst 3 ganger, men han trodde de
var Guds sønn, og nå var han selv død. Han de trodde var Guds sønn var virkelig død –
underforstått han var jo tydeligvis ikke Guds sønn likevel. Jesus hadde riktig nok sagt noe
uforståelig til disiplene om at han skulle dø og så komme igjen levende etter sin død. Men det
var som sagt uforståelig for dem i den situasjonen de var nå – ikke lenger relevant nok til at
det kom frem gjennom den fortvilelsen, det mørke de sto midt oppe i. Jesus sa jo så mye de
ikke forsto, før lenge etterpå.
Og så kommer noen kvinner og sier at de har snakket med en engel utenfor graven – som
sier at Jesus er reist opp fra de døde. Graven er tom! Og de har snakket med Jesus. Kan det
være mulig – vi løper ditt, kanskje vi også får snakke med eller i det minste får se Jesus –
hvis dette usannsynlige er sant da? Kanskje disse kvinnene, deres nære venner, bare
hallusinerer, er blitt så traumatisert av korsfestelsen, blitt psykotiske av sorgen og ser syner.
Men som vi nå vet: det var ikke syner.
Jesus lever, Han har oppstått fra de døde - hans far Gud har vekket han til live, Gud hadde
ikke forlatt sin sønn likevel. Gud har reist sin sønn opp fra døden – til nytt og evig liv.
Hva betyr dette? Hva innebærer det for oss?
Det er mange fine utsagn om dette i bibelen: Johannes skriver om lyset som har vunnet over
mørket, kjærligheten har vunnet over døden. Det er skrevet millioner av sider om dette opp
gjennom historien, teologiske utgreiinger, noen av disse teologiske mursteiner som er brukt til
å slå hverandre med.
Det viktige er at Jesus her ved sitt offer for oss har beseiret døden – også vår død. Det er vår
død som er overvunnet – vi er blitt evige skapninger.
Døden er ikke slutten på alt - vi har fått et håp om evig liv. Vi har fått muligheten til evig
livsfellesskap med hverandre og den treenige Gud.
Den oppstandelseskraften som Gud brukte til å reise Jesus opp bor også i deg og meg.
Den er tilgjengelig for oss på flere måter:
1 Gud har nå vist og bekreftet at Han kan reise også oss opp på dommens dag, gi oss
tilgivelse og gi oss evig liv sammen med hverandre og den treenige Gud.
2 Vi kan få del i denne oppstandelseskraften slik at vi kan leve så nær Gud at vi kan erfare
hans nærhet og kjærlighet her og nå – i hverdagen utenfor kirkerommet, i savn og i glede.
3 Vi kan bruke denne oppstandelseskraften til å leve og tjene hverandre slik at de vi møter
erfarer at Jesus er Guds sønn og nå lever for at flest mulig skal begynne på det evige livet -
tidligst mulig.
Og denne siste bruken av oppstandelseskraften – kraften til å leve og tjene hverandre - skal
vi se nærmere på.
Disse 4 bibelfortellingene om oppstandelsen er veldig konkrete – det er ikke mye utleggelse
av teologi å spore her (det har vi som sagt gjort mye av etterpå ). Her er poenget å formidle
sannheten, den nye virkeligheten er at Jesus lever og var og er Guds sønn.
Jesus er oppstått med sin fysiske kropp – det viser han bl.a. med å spise stekt fisk og brød.
Tomas får kjenne på hans sår. Og så er det mer: Jesus har også samtidig fått et herlighetens
legeme – Han kommer inn i et rom selv om døren er låst og Han forflytter seg over store
avstander på null tid.
De som har studert dette mener at ca. 500 personer så Jesus i de 40 dagene mellom hans
oppstandelse og himmelfart. Og de konkluderte med at mange av disse 500 leste eller hørte
om det som ble skrevet om det Jesus gjorde og sa i denne perioden (40 dager) og de kunne
ha avkreftet det om det ikke var sant.
Utsagnet: «Det kan ikke gjøres usett» er spennende.
Jesus sitt liv, lidelse, død og oppstandelse ble sett og dokumentert av så mange at det er et
av historiens best/sikreste dokumenterte faktum. Om denne Jesus virkelig var – og er - Guds
sønn lar seg ikke like lett bevise som faktum - det må du faktisk tro. Om denne Guds plan for
vår frelse holder mål – det må vi også (inntil videre) også faktisk tro, dvs. stole på og satse
på!
Hvorfor er det så mange som ikke tror dette? Det trengs en stor grad av «innlevelse» (dårlig
ord men det jeg kom på) for å se en allmektig og samtidig god og rettferdig Gud i en verden
så tilsynelatende dominert av det onde og vonde. Dette er det berømmelige «det ondes
problem» som forståelig nok har holdt og holder mange på en armlengdes avstand fra sin
himmelske far og Jesus.
Men snur vi på det – hvorfor er det så mange som tror på oppstandelsen?
Fordi det er et fantastisk håp. Ett fantastisk løfte.
Fordi det er et fantastisk liv mens vi er her på jorda.
Vent litt, er det et så fantastisk liv her? Hva er så fantastisk med å være kristen?
Av de 12 apostlene var det visst bare Johannes som døde av alderdom, de andre ble drept
for sin tro på Jesus. Hvor mange har ikke lidd martyrdøden for sin tro på Jesus! Hvor mange
blir ikke forfulgt i dag fordi de er kristne? Det høres ikke ut til å være mye fantastisk liv –
eller?
Hvis det er verdt å dø for så er det kanskje fantastisk likevel?
Vi er kalt til glede og lidelse. Det er ingen selvmotsigelse – man kan lide og være glad
samtidig!
Hvorfor er det så mange som tror på oppstandelsen? Kan det være fordi det er et fantastisk
kall?
Å få leve i nærheten av den levende Jesus – hver eneste dag, i glede og i sorg. Du er aldri
forlatt, du er aldri alene. Vi har fått et livsfelleskap med vår treenige Gud, vår far og frelser!
Oppstandelseskraften er så stor at det er ingen grenser for Guds nåde – for Guds mulighet,
evne og vilje til å tilgi, forsone og skape nytt. Guds kjærlighet til menneskeheten førte til at han
ønsket å gjenopprette forholdet med oss! Han kaller seg vår far og ga oss barnekår hos seg:
Du kan gjøre Gud både glad og trist, men barnekår betyr at det ikke er noe du kan gjøre for at Gud skal
bli gladere i deg enn Han allerede er. Og det betyr at det ikke er noe du kan gjøre eller ikke gjøre som
gjør Gud mindre glad i deg («glad i» betyr elske).
Å tro vil si å stole på – å søke å leve som om det vi tror på, stoler på er sant.
Er det enkelt å bli frelst? Ja faktisk – for deg og meg - ref. Joh 3.16. For Jesus var det alt annet enn
enkelt.
For oss er frelsen nesten så enkelt at vi ikke tror det. Tenk på parallellen til da Israelsfolket under sin
vandring i ørken ble utsatt for slanger med dødelig gift. Folk døde i hopetall – redselen og fortvilelsen
hos folk var enorm. Hva skulle de gjøre for å bli reddet, bli frelst fra slangebittene?
Jo sa Gud (via Moses): Se på kobberslangen som Moses hadde laget og hengt på en stang.
Bare tull – virkelig bare ulogisk vås. Men det virket! De som så på kobberslangen overlevde. Var det
noen som ble bitt av slangen som var så overbevist om at det var tull at de valgte å ikke se på
kobberslangen? Det tror jeg ikke.
Her sier Gud at vi skal tro at det Jesus gjorde på korset, soningen for våre synder, er det som skal til.
Tenk om det virkelig er så «enkelt» - Hvor lurt er det å la være å gi det en sjanse?
Dette med oppstandelsen er et paradigmeskifte, et fundamentalt vendepunkt. Da vi fant opp
hjulet eller da vi erstattet hestene, seilene og årene med motorer er eksempler på
paradigmeskifter. Oppstandelsen er et vendepunkt for hele verden. Siden år 336 er hver
søndag feiret som høytidsdag og helligdag. Hver søndag er på den måten en påminning om
første påskedag dvs. oppstandelsen.
Husk: Din tro er vakker – og oppstandelseskraften er din og i deg.a